Hjemmekontor

HVORFOR MÅ JEG TILBAKE TIL KONTORET!

Jeg har én datter som skal på skole og aktiviteter.
Jeg bor én time unna jobb. (Uten kø. Med kø? La oss ikke snakke om det.)
Jeg har et hjemmekontor som fungerer.
Jeg kan gjøre alle arbeidsoppgavene mine hjemmefra.
Jeg er introvert.

JA, jeg vet. Det finnes mennesker med tre barn, halvannen time pendling og et liv som får mitt til å ligne et spa-opphold. Jeg ser dere. Jeg anerkjenner dere.

Men jeg ELSKER hjemmekontor.

Hvorfor?

Fordi det er:

• Tidsbesparende
• Effektivt
• Kvalitetshevende
• Fleksibelt
• Mindre mas
• Bedre balanse
• Bedre økonomi
• Miljøvennlig (ok da, bonus)
• Individuelt tilpasset
• Og jeg slipper ekstremt ekstroverte “SE PÅ MEG”-typer før klokken ni

La oss være ærlige: Miljøvern var ikke hovedmotivasjonen min. Det var mer en hyggelig bieffekt jeg tok med i argumentasjonen.

Så hvorfor skal jeg tilbake?

Vel, dette er det jeg har hørt.

Fellesskap og relasjoner.
Ideer oppstår lettere ansikt til ansikt.
Problemer løses raskere når folk sitter sammen.
Det er lettere å fange opp utfordringer.
Produktivitet.

La oss ta det punkt for punkt.

Fellesskap?
Den kjøper jeg delvis. Vi kan godt ha en dag hvor vi faktisk møtes, snakker sammen og er sosiale. Jeg er introvert, ikke asosial.

Ideer oppstår lettere ansikt til ansikt?
Nei. Mine ideer oppstår når jeg stirrer tomt ut i lufta og ingen snakker til meg. Helst med kaffe. I stillhet. Gjerne uten at noen “bare skal ta en kjapp ting”.

Problemer løses raskere når folk sitter sammen?
Min erfaring er at problemer oppstår når folk sitter sammen.

Lettere å fange opp utfordringer?
Denne mistenker jeg kan være et pent formulert lederargument for “vi liker å ha oversikt”.

Produktivitet?
Unnskyld – hva?

Jeg leverer. Jeg svarer. Jeg møter. Jeg produserer. Forskjellen er bare at jeg gjør det uten å bruke to timer i bil først.

Og så har jeg hørt – via psykologer, artikler og LinkedIn-profeter – at vi trenger å høre om kollegaens dårlige ferie. At det er sunt for oss. At vi ikke merker det direkte, men at det bygger noe viktig i oss.

HÆ?

Så hva er fasiten?

Jeg vet faktisk ikke.

Det finnes jobber som ikke kan gjøres hjemmefra. Det finnes mennesker som får energi av andre mennesker. Det finnes ekstroverte som blomstrer i kontorlandskap.

Vi er forskjellige.

Men hvorfor må løsningen være lik for alle?

Jeg er introvert. Jeg fungerer godt i ro. Jeg leverer best når jeg får styre konsentrasjonen min selv. Ikke alltid alene. Ikke permanent isolert. Men stort sett.

Trenger andre meg fysisk?
Ja – noen ganger. Spesielt når nye ansatte skal læres opp. Det skjønner jeg. Da kan jeg komme inn. Være mer til stede i perioder.

Men hvorfor må det være alt eller ingenting?

Hvis du spør meg, finnes det to ord som er vakrere enn både “kontorplikt” og “tilstedeværelseskultur”:

Balanse.
Fleksibilitet.

La meg jobbe der jeg fungerer best.
La meg komme inn når det faktisk trengs.
La resultatene være viktigere enn parkeringsplassen min.

Kanskje handler ikke dette om hjemmekontor eller kontorplikt.
Kanskje handler det om å forstå at vi jobber best på forskjellige måter.

For noen gir fellesskapet energi. For andre gir roen kvalitet.

Utfordringen er ikke å velge én løsning for alle – men å tåle at løsningen kan være forskjellig.